Refleksologiens historie

Refleksologi er en gammel behandlingsform som har vært i bruk i nesten 5000 år. Opphavet til metoden er uvisst, for det hevdes at terapien både ble brukt i Kina og i det gamle Egypt. Metoden ble også flittig brukt av indianere i Nord- og Mellom-Amerika. Det har blitt funnet gamle tegninger blant annet i Egypt, som illustrerer hvordan soneterapi fungerer.

Behandlingsmetoden ble gjenoppdaget i USA i 1913, men fikk ikke navnet refleksologi (reflexology) før på 1940-tallet. Det var den amerikanske øre-nese-hals spesialisten Dr. William H. Fitzgerald (1872-1942) som gjennom sitt arbeid gjenoppdaget metoden. På det tidspunktet kalte Fitzgerald behandlingsformen for soneterapi, og mente blant annet at man ved hjelp av fotsålene både kunne stille en diagnose og behandle en sykdom.

Fitzgerald delte kroppen i ti vertikale soner som han mente samsvarte med fingre og tær. Fitzgerald hevdet at bioelektrisk energi passerte disse sonene på vei til reflekspunkter i hender og føtter, og at forsiktige trykk på disse punktene hadde effekt på alt annet i sonen. Metoden ble videreutviklet av Eunice D. Ingham (1899-1974), som var både sykepleier og psykoterapeut på 1930-tallet. Ingham jobbet videre med Fitzgeralds påbegynte sonekart, og ga navn til spesifikke reflekspunkter på kroppen.